TRIGGERWARNING! INNLEGGET KAN VÆRE FØLSOMT FOR MANGE.
Min historie om svangerskapet fra mars 2022 – august 2022. Del 2.
Legen kom inn og bekreftet det. Ingen liv. Det hadde nok ikke vært liv der siden uke 14/15.
Klokka nærmet seg 15 – det var slutten på arbeidsdagen. Det var fredag, så jeg måtte komme tilbake på mandag for å settes i gang. For å føde den lille vi ventet på.
Den helga google jeg mye. Missed Abortion. Silent Misscarriage. Hva faen. Fosteret slutter å utvikle seg, men kroppen fortsetter svangerskapet. I seks jævla uker. Den lengste helga i mitt liv. Blødningene kom så smått av seg selv, helt tilfeldig etter ultralyden. Kroppen begynte prosessen i liten grad, og vi skulle nå avslutte svangerskapet. Halvveis. Babyen vår skulle ut. Denne kunne bare ikke skje nå, siden det var fredag og helg.
Jeg holdt hendene på deg hver kveld likevel. Den kveldskosen vi hadde, hvor hendene mine omfavnet deg. Tårene trillet og trillet, det ble liksom aldri tomt. Vi levde i et mareritt, og en tid med enorm sorg lå foran oss. Ikke bare for oss voksne, men også for lille Hedvig som måtte oppleve følelser en 3-åring ikke skulle være nødt til å kjenne på. Hvordan sørge over noen man aldri har møtt? Savne noen man ikke har møtt?
EN TABLETT MED HJEM
Tankene fløy gjennom og rundt i hodet mens tårene aldri stoppet, på ultralydbenken den dagen. På skjermen var det helt stile. Hvordan i alle verden skulle vi forklare Hedvig hva som har skjedd? Hvordan forteller man et barn på 3 år at vi ikke får noen baby til jul likevel? Jordmor Lene kom med så gode forslag som mulig. Vi var også nødt til å ned på gynekologisk polinklinikk for å prate med lege der om hva som kom til å skje videre. Tiden begynte å renne ut, og vi måtte snart dra for å hente i barnehagen. Det er en lang nok kjøretur fra Trondheim til Singsås i rushtid, og denne gang ble bilturen både lang og vond. Det var vanskelig å puste ordentlig. Vi rakk ikke snakke med legen, men fikk med oss tablett hjem som skulle tas søndag morgen, og en telefonsamtale – jeg ville heller ha det, enn å prøve å holde kontroll på følelsene på et venterom med flere andre rundt. Kontroll hadde man ikke uansett, men bare prøve å ikke knekke totalt sammen og rope, liksom.
Hedvig var som vanlig sliten etter barnehagen, sent en fredag ettermiddag. Det var ikke mye poeng i å formidle den vonde beskjeden vi hadde, men vi gjorde et forsøk ved middagsbordet. Hun forstod at noe var galt, det kunne vi se. Jeg gråt åpenlyst foran henne, og fortalte at nå er vi alle sammen lei oss, fordi babyen i magen ble syk. Det skulle vise seg å bli en utfordring videre med selvstendighetsalder(også kalt trassalder..) og sorg, på mange måter. Den lille jenta vår trengte foreldrene sine, og vi gjorde vårt aller beste for å være en så normal familie som mulig den helga. Helga gikk utrolig sakte, og det var vanskelig å holde maska. Telefoner ble tatt for å prøve å planlegge den kommende uka. Mandag 15. august var datoen vi skulle avbryte svangerskapet, da var det også planleggingsdag i barnehagen, og ikke minst Håvard sin bursdag. Det ble bestemt at Hedvig skulle få noen dager hos farmor og farfar i Orkdal, noe som føltes bra på flere måter. Tungt å ikke være sammen, men samtidig trengte vi et pusterom nå, alle sammen.
Disse ukene ble langt i fra som planlagt. Gjennom sommeren hadde jeg planlagt og ordnet klart for et frieri. Jeg hadde ordnet med testring, og skulle fri til min kjære etter 8 år sammen – på ferie i Sverige, hvor vi hadde vår første ordentlige ferie i 2016 sammen. Vi gledet oss så mye til den ferieturen. Ringen lå klar, uten at han hadde noen anelse. Håvard hadde bestilt gravidspa, fortalte han i ettertid. Ferien ble avlyst, det føltes ikke riktig å dra noe sted når det ble som det ble. Lørdag 13. august valgte jeg å fri. Helt enkelt i sofaen. Det var langt ifra som planlagt og sett for seg, men viktigst av alt nå var kjærligheten. Vise sårbarhet og styrke. Selv om det ikke ble ned på kne i Sverige, så ble det likevel veldig fint. Vi har klart mye i forholdet disse årene, og skulle klare dette også. Han sa ja!
Den helga måtte jeg også åpne meg om lysten til å forsøke på nytt så fort som mulig. Det rare er at man skulle tro at jeg tenkte “jeg skal aldri mer gjøre dette”, når jeg lå på benken med en skjerm foran meg som viste null liv. De tankene streifet meg, men den sterkeste følelsen sa meg at nå prøver vi igjen med en gang kroppen er klar. Lysten på baby større enn frykten, enda frykten var gigantisk. Trolig en egenskap i meg som har kommet takket være hestesporten og lidenskapen – ufattelig mange nedturer, men alltid et nytt forsøk. Jeg var klar for å prøve på nytt, selv med englebabyen i magen, selv uten å ha startet aborten.
CYTOTEK – VANNET GÅR
Mandag kom, etter svært lite til ingen søvn. Stor klump i halsen, et jævla vondt hjerte. På venterommet satt det et par til, som skulle inn til gynekologisk avdeling – om jeg husker riktig. Hukommelsen er kraftig svekket på akkurat navn på avdelingene. Jeg trodde ikke tårene skulle komme så lett som de gjorde denne dagen, for jeg følte jeg ikke hadde flere tårer igjen etter helga. Så sliten. Så utrolig, utrolig sliten.
De som har vært gjennom medisinsk abort, vet hvordan det går for seg. Cytotek-tabletter, magesmerter, blødninger – inn og ut fra toalettet. I følge et raskt Google-søk får vi fram dette: 1-4 timer etter at du har satt Cytotec – tablettene i skjeden begynner livmoren å trekke seg sammen. Det vil komme en blødning som kan være noe større enn en vanlig menstruasjon. De fleste aborterer 4-6 timer etter at behandlingen startet, men noen aborterer ikke før neste dag
Jeg husker vi fikk mye støtte i timene på sykehuset, omringet av gode mennesker. Informasjon om selve aborten, som det da skulle kalles, tiden etterpå, rettigheter i forhold til jobb, gravleggelse osv. Det er tåkete minner, men jeg glemmer ikke selve fødselen. Det var helt fryktelig, å nå skulle få baby ut, men samtidig ønsket jeg bare å få det overstått. Jeg hadde gått med engelen i magen gjennom helga, og hold hen varm og trygg. Fått sagt farvel, på en måte.
Magesmertene kom fort, livmoren begynte å trekke seg sammen. Blødningene kom derfor, og bind etter bind ble rødt. For at de skulle kunne ha en oversikt over fødselen, skulle jeg gå på do og blø over et bekken laget av papp. De kunne de se hvor mye jeg blødde og hvordan det så ut. Jeg husker ikke rekkefølgen på blod og når vannet gikk. men vannet gikk – for første gang i mitt liv. I og med at Hedvig kom til med hastekeisersnitt, så var det altså min første opplevelse av en “ordentlig” fødsel. Tårene rant. Der satt jeg, på do, blødende over et papp-bekken, for å avbryte svangerskapet. For å miste babyen vår. Det tok ikke mange timer før magesmertene startet til engelen vår var ute.
Følelsen av å kjenne armer og bein komme ut av meg, var traumatisk. Den lyden når babyen vår traff pappbekkenet, i stedet for å bli tatt imot i noens armer. Nå var det gjort, hun eller han var kommet ut. Nå skulle vi nok også endelig få vite kjønnet, så vi kunne si “han” eller “hun”, kanskje til og med bruke et av navnene vi hadde på lista.
En stor, stor del av meg ville holde babys lille hånd. Jeg turte ikke se, bare satt der og gråt, og ringte på for å gi beskjed til pleierne om at nå var hen kommet ut. Jeg sa at jeg ønsket å se når de hadde rengjort, men ble advart om at forråtnelse hadde startet i og med at hen hadde ligget så lenge uten liv. De fikk heller ikke til å se kjønn, så den dag i dag vet vi fortsatt ikke om vi mistet lillebror eller lillesøster. I stor frykt for å se noe jeg ikke kom til å klare å fordøye mentalt, turte jeg ikke se likevel. Jeg turte ikke holde i den lille hånda, slik jeg hadde sett for meg å både si “hei, jeg er mamman din”, og farvel. Det var grusomt vondt. Et menneske og en sjel kroppen hadde båret på så lenge.
BARSELTIDEN – ÅPENHET
Blødningene fortsatte i nesten to uker, men avtok gradvis etter en uke. En ting var å bli påmint det smertefulle ved å tørke vekk blod og skifte blodige bind mange ganger i døgnet, en annen ting var de kroppslige reaksjonene som få hadde advart meg om.
Vi bestemte oss for å dele denne vonde nyheten på Facebook, for å informere alle rundt oss. Både nære, kjente og ukjente. Jeg har troa på at åpenhet kan hjelpe meg gjennom mange tøffe perioder i livet, og denne gang skulle det vise seg å ha stor betydning for andre også. Jeg følte meg så alene om opplevelsen, da “alle andre” kom i mål med sine babyer. Der hvor det ikke gikk bra, var det som regel spontanabort før uke 12. Men fra at alt så bra ut på tidlig ultralyd i uke 13, til at det ikke var noe liv på ordinær ultralyd i uke 20, hadde jeg omtrent ikke hørt om. Det viste seg at jeg langt ifra var alene.
Meldinger tikket inn både på Facebook og Instagram. Ufrivillige barnløse, nervøse gravide som nå gikk med sine regnbuebabyer, eller som fortsatt prøver å bli gravide etter å ha mistet, både sent og tidlig. Missed Abortion skjer oftere enn jeg fikk inntrykk av ut ifra hva de sa på sykehuset. Ja, prosenten/sjansen for at det skjer etter uke 12/13 er ekstremt lav, men det skjer. Det skjer uten at det er noe vi kan gjøre noe med. Av alle svangerskap i verden, så skjer det sjeldent, men det skjer. For de det skjer med, føles det som verdens undergang, som en bunnløs sorg.
Mange velger å ikke dele nyheten om at de er gravide før de er nærmere halvveis. Årsaken er flere, vi alle har våre ønsker og behov. Andre deler det tidlig, og de fleste kanskje etter de 12 nervepirrende, første ukene. Men hva med de som ikke deler før eller etter uke 12, og som det går galt med? De som sørger i stillhet, ja til og med drar på jobb dagen etter uten at andre har en anelse om hvilken sorg vedkommende kan bære. De som kanskje vil dele, sørge sammen med noen, men ikke tør. Akkurat som om det er tabu å snakke om å ha mistet, de englebabyene vi ikke fikk skape et liv sammen med.
For mange er det riktig å ikke dele, for andre er det riktig å dele. Hva enn som hjelper på sorgen.
MELKEN STRØMMER
Det tok ikke lang tid før kroppen min var klar for å mate baby. Problemet var jo at baby ikke var der for å ta imot melken. Produksjonen var i full gang, og smertene veldig store. Som ammende mor fra Hedvig var liten, kjente jeg igjen trangen til å skulle kunne tømme seg for melk. Når brystene føles som at de skal sprenges og du så gjerne skulle få latt melka strømme. Ingen på sykehuset forberedte meg på akkurat denne delen. De smertene som utvikler seg fra brystene og oppover til skuldre og nakke. Så ømt og smertefullt. Takket være et Facebook-innlegg på en gruppe for gravide, barsel og tiden etter, var jeg advart om akkurat dette, fra ei jente som også hadde vært gjennom liknende. Gode tips og råd. Bare å bite tenna sammen og stå i det. Ammeinnlegg for å ikke lekke gjennom klær. Ikke stimulere, bare stå i det.
Hver gang jeg bøyde meg, kom melka. Hver gang jeg tok av den stramme sportsbhn, kom melka. Måtte sove med så stram bh at jeg følte jeg ikke fikk puste. Samtidig blødde jeg bind etter bind og bare så frem til dagen blødningene i det minste stoppet. Det føltes som en evighet. Hver gang melka rant i dusjen, eller jeg så meg selv i speilet med rennende melk – rant også tårene, selvfølgelig. Dette var et ømt og sårt tegn på at kroppen var i full barsel-modus, og vi skulle nå mate babyen ute i verden. Slik var det dessverre ikke, kroppen min. Ikke denne gang. Du var flink, men ingen kunne ta imot alt du gav.
LIVET GÅR VIDERE, SELV OM TIDEN IKKE GJØR DET
Dagene gikk, etter hvert gikk også ukene. Jeg prøvde å gå i gang med hestene og ridningen, sette meg litt mål og ønsker. Det var vanskelig, for kroppen samarbeidet ikke. Kiloene som kom i svangerskapet raste ikke vekk, som de gjorde i svangerskapet med Hedvig. Jeg stresset også veldig over eggløsning og nytt svangerskap. Hatet situasjonen vi hadde havnet i, hatet kroppen. Veldig vanskelig å se andre gravide, babyer og i det hele tatt lykkelige mennesker – selv om man skal tenke at “åh så fint å se noen komme i mål med svangerskapet sitt”. Glede seg på andres vegne. Det var vanskelig. Veldig vanskelig.
Sammenbrudd etter sammenbrudd, frustrasjon og sorg. Enkelte øyeblikk kunne det gå litt bra, før jeg husket hvilket mareritt vi levde i. Når jeg ser tilbake nå, er det godt å se at jeg lot meg selv få pauser fra sorgen. Jeg hadde gode øyeblikk, gode opplevelser innimellom, og klarte å nyte både forhold, familie og hester. Å komme seg gjennom en sorg som par, er også tøft. Det krever kommunikasjon. Jeg kunne plutselig begynne å strigråte. Ha lyst til å bare gå og legge meg for å slippe å være våken mer den dagen. Plutselig være i veldig dårlig humør, uten at jeg var sint på noen rundt meg. I en periode ikke ha lyst til å møte folk eller venner i det hele tatt. Det å hente i barnehagen kunne også være jævlig, siden de små barna lurte på om babyen var syk, og var i himmelen. De hadde jo også gledet seg over baby i magen til mamman til Hedvig.
Jeg måtte jobbe ekstremt mye med meg selv for å ikke gå gjennom lista i hodet av hva jeg kunne ha gjort galt, for at det endte som det gjorde. Streng beskjed fra sykehus, leger og jordmødre om at det er ikke noe jeg kunne gjort annerledes. Jeg hadde jo den lista hvor jeg fant ut akkurat hva jeg gjorde og følte den uka vi var 14 uker på vei – rundt bursdagen min. Jeg spiste ost og kjeks med venninner – kunne det være det? Jeg hadde en episode hvor jeg reagerte med kraftig stress/sinne, kunne det være det? Jeg gikk fjellturer med sekk og i myr – kunne det være det? Alle følingene jeg fikk? En lang, lang liste, som jeg laget men som jeg egentlig ikke fikk lov til å se på. Som en jordmor sa – tenk på de som gjør alt de kan for å avslutte svangerskap i land hvor abort ikke er tillat, som ikke klarer det?! Det fikk meg faktisk til å tenke litt annerledes.
Jordmor Lene ringte meg med jevne mellomrom, for å høre hvordan det gikk. Hun bistod også med å svare på spørsmål, videreformidle spørsmål til leger, rundt nytt svangerskap og ikke minst syklus. Jeg innså fort at jeg ikke hadde så mye peiling på kvinnekroppen og min syklus, før jeg virkelig måtte sette meg inn i den. Mer forståelse for hvordan kroppen vår henger sammen, følelser og hvorfor vi er som vi er. Gjennom høsten var fokuset på nytt svangerskap, finne seg selv oppi alt kaos og rette blikket opp og fram.
Vi har vært opptatt av at Hedvig fortsatt var og er storesøster, bare at baby er i himmelen sammen med stjernene og passer på oss. Hun har vist forståelse ut av en annen verden, og turt å prate om følelser og tanker rundt opplevelsen. Det har vært, og er fortsatt, tårer som triller ned kinnet når jeg synger nattasang ved senga hennes, og tenker at nå skulle vi ha vært en familie på fire. Så trist, men likevel fint, å se hvilken omsorg og til en viss grad forståelse en liten 3-åring kan ha. Hedvig la igjen smokken og kosen sin på minnelunden til lillesøster eller lillebror, og har siden vært uten smokke. Så utrolig flink, sterk og tøff.
I neste innlegg vil jeg dele reisen med den desperate tiden om å bli gravid på nytt, den positive testen og svangerskapet hittil med lillesøster. I skrivende stund er lillesøster aktiv og sterk i magen, og vi er straks 22 fullgåtte uker. Tårene triller gjennom disse blogginnleggene, da de tar meg tilbake til traumatiske hendelser, men gjør meg også ekstra takknemlig for at vi er der vi er i dag med lillesøster aktiv i magen.
