TRIGGERWARNING! INNLEGGET KAN VÆRE FØLSOMT FOR MANGE.

Min historie om svangerskapet fra mars 2022 – august 2022. Del 1.

Det begynte å gå mot vår og ønsket om barn nummer to begynte å bli sterkt. Det tok ikke lang tid fra p-pille slutt til positiv graviditetstest, og lykken var stor. Samtidig var det litt skummelt og spennende på en gang – et nytt svangerskap, et nytt år med endring av rutiner og skifte av fokus.

Tidlig i mai 2022 viste testen positiv. Tegnene var allerede der noen uker tidligere, så testen ble på en måte bare en bekreftelse på mistankene. Større bryster, mer følsom og ikke minst litt mindre tålmodig. Hormonene var ankommet, og kroppen var godt i gang med å lage en lillebror eller en lillesøster.

17. mai kom, og bunaden måtte utvides noe. Kroppen forandret seg i forrykende fart, nesten litt skremmende hvor fort kiloene kom denne gang – kanskje veide hver pupp noen kg hver allerede? I alle fall føltes det slik! Ukene gikk, og jeg red både banetreninger og stevner med unghesten på 4 år. Bekkenet begynte allerede å forandre seg, så balansen på hesteryggen var blitt noe dårligere. I slutten av juni bestemte jeg meg derfor for å ikke hoppe hinder mer, og heller la kose oss forsiktig på bakkenivå og turer.

Første ultralyd stod for tur, 13 uker på vei. Jeg hadde en god magefølelse. Jordmor kunne se et bankende hjerte, et aktivt lite barn som så frisk og fornøyd ut etter hva man kunne se så tidlig. De første 12 ukene var nå over, så faren for spontanabort skulle være betraktelig mye lavere. Disse kjente 12 ukene har vi vel alle pustet litt lettet ut over å komme oss gjennom? Vi var lettet, og kunne nå se framover.

Sommerferie for lille Hedvig, og vi kosa oss mye til tross for at det ikke ble noen ferietur. Vi gikk fjellturer, syklet noen turer og kosa oss hjemme med dyr og familie. Som gravid småbarnsmor kjente jeg at det var annerledes å gå gravid med ett barn i selvstendighetsalderen(trassalder *host*), enn å bare ha ansvaret for dyrene og meg selv. Noen dager handlet om å bare overleve, og å komme seg gjennom dem. Fine dager, og dårlige dager. Jeg kjente også mer og mer på en tung følelse, nesten som en depresjon. En underliggende depresjon som kom mer og mer fram. Hormonene gjorde meg enda mer gal i hodet, og jeg satte spørsmålstegn ved stort sett alt. Hestene, morsrolle og ikke minst hvor utrolig stygg kroppen min var blitt – enda vi ikke var halvveis i svangerskapet en gang!

KROPPPEN FORANDRER SEG

Kiloene hadde jo kommet som en kraftig snøstorm allerede de første 12 ukene. Som de aller fleste sier – det er helt normalt å gå opp når man er gravid, og det meste er hormoner, ikke stress over det. Med svangerskapsdepresjon var det ikke lett å se kroppen forandre seg så mye på så kort tid, selv om svangerskapet var sterkt ønsket og det ikke var første gang jeg gjennomgikk denne forandringen. I svangerskapet med Hedvig fra 2018 til april 2019 gikk jeg opp fra 57 kg til over 74 kg totalt – sluttet å veie meg de siste ukene. Bare 10 dager etter fødsel hadde allerede 10-12 kg forsvunnet av seg selv, og med videre amming ble jeg så og si meg selv, bare med løsere hud her og der.

Uansett, magen vokste og kvalmen kom fortsatt i perioder. Det nærmet seg sakte men sikkert rutineultralyd/ordinær ultralyd, som da var i uke 20, 19 uker på vei. Denne ultralyden føltes innmari langt unna gjennom hele juli og halve august. Hver uke gikk utrolig sakte. Jeg var lettet over å snart være halvveis, og skulle nå bare komme meg gjennom “siste innspurt”. Mange som kjenner meg vet vel at jeg synes det var vanskelig å gå gravid første gang, nettopp fordi man er ganske begrenset innenfor yrket med hest – man kan/bør ikke sette seg opp på unghester, drive med innridning, tilridning og salg av ukjente hester. Generelt være forsiktig og verne om magen. I tillegg var det tøft å gjennomgå de kroppslige forandringene første gang, selv om det også var et svært ønsket og planlagt svangerskap.

DIABETES TYPE 1

Ikke bare er man begrenset som gravid og kroppen blir herjet med – med Diabetes type 1 er det også uhyre viktig å få kontroll over blodsukkeret, for at det ikke skal skade fosteret. For den med god kjennskap til og kunnskap om DT1, så vet de hvor krevende denne sykdommen er. Det handler ikke kun om å sette riktig mengde insulin til riktig mengde karbohydrat. Blodsukkeret påvirkes av ufattelig mange faktorer. Aktivitet, type aktivitet, adrenalin, stress, hormoner, følelser og ikke minst sykdom. Hvis man har smerter i kroppen, påvirkes blodsukkeret. Jeg fikk i 2012 polynevropati i begge bein, som gir nevropatiske smerter. Denne skaden har gitt meg nedsatt styrke og følelse i beina, men verst av alt daglige smerter. Med årene har smerten blitt noe enklere å lese, dvs. – jeg har til en viss grad funnet ut hvordan jeg skal klare å redusere den, og leve med den minste graden smerte. Det handler om nok belastning – altså ikke for mye, riktig belastning, et godt blodsukker, passende temperatur for beina og kroppen min og smertestillende.

Før en person med diabetes type 1 “får lov av legen” til å forsøke å bli gravid, skal blodsukkeret være så godt regulert som overhodet mulig.

Før en person med diabetes type 1 “får lov av legen” til å forsøke å bli gravid, skal blodsukkeret være så godt regulert som overhodet mulig. For de aller fleste av oss, og kanskje spesielt kvinner, så krever dette en enorm innsats å få et gjennomsnittsblodsukker/hba1c så tilnærmet som hos en frisk person.  Alt etter hvordan man er som person og hvordan kroppen vår er. Jeg for min del har et blodsukker som påvirkes i form av stigning under flere situasjoner – innvendig eller utvendig stress.

Som gravid kvinne med DT1 går man jo alltid rundt på tå for å passe på. De første 12 ukene var det selvfølgelig mest bekymringsfullt, i og med at det er da det meste av fosterutvikling foregår og blodsukkeret kan påvirke. Skuldrene var derfor senket mange hakk etter den første ultralyden, når alt så fint ut. Blodsukkeret gjennom sommeren var OK, men jeg plagdes mye med følinger, spesielt ved aktivitet. Føling resulterte deretter i en høy topp, før det dalte ned igjen. I desperasjon prøvde jeg å få kontroll, bedre og bedre for hver dag.

FØLELSEN AV LIV

Gjennom sommeren ble det til en rutine å ha hendene på magen før jeg sovnet. Jeg lå i spenning og kjente etter liv. Husket ikke helt når jeg kjente det først med Hedvig, men husker det var som bobler, sommerfuglvinger og som en liten fisk. Lurer på om denne kommer til å være like aktiv som Hedvig var i magen? Av og til fikk jeg en følelse av at det romsterte. Det var små smell, akkurat som om bobler sprakk. Hver eneste kveld lå jeg i spenning for å kjenne, og hadde en liten anelse om noe som kunne minne om liv. En fin rutine for kvelden, som om jeg allerede hadde knyttet et sterkt bånd til den lille jeg delte kroppen min med. Magen hadde vokst, og jeg hadde en anelse av kynnere. Innimellom var jeg kvalm, og kastet opp. Jeg ante derfor ingen fare.

RUTINEULTRALYD – ULTRALYDEN SOM FORANDRET ALT

Rutineultralyd stod for tur, seks uker siden forrige gang vi så lille spiren. Samboer Håvard var også med, og vi gjorde unna en den shopping før timen. Trondheim er en times kjøring unna, og når man bor såpass langt ifra så planlegger man stort sett litt nødvendig handling når man likevel skal inn til byen. Heldigvis kjøpte jeg ikke flere gravidklær enn de jeg allerede hadde, selv om det stod på ønskelisten for dagen. Vi spiste en god lunsj, og plutselig var klokka såpass at vi måtte vende nesa mot St Olavs.

Opp trappene til 5. etasje, inn på venterommet og få igjen pusten. Litt tyngre å gå trappene denne gang, til tross for mange fjellturer og topper gjennom sommeren. Jeg hadde gjennom sommeren ingen dårlig følelse for ultralyden, men i løpet av få minutter på venterommet begynte tankene å svirre. Det var som om noe gikk opp for meg. En innvendig uro tok litt og litt over kroppen. Det var noe ekstra ventetid, derfor benyttet jeg sjansen til å løpe på do for å tisse. I det jeg trakk trusa ned, så jeg plutselig blodig utflod. Den lille uroen ble med ett mye verre –  dette kunne ikke være et godt tegn!? 

Lene sa ingenting, og hun trengte ikke si noe. Vi så det. Det var helt stille.

Jeg rakk omtrent ikke å sette meg ned ved siden av Håvard på venterommet igjen før vi ble hentet av jordmor Lene. Lene som skulle senere bli en viktig og god støtte for meg over telefon, i tiden som fulgte. Vi ble vist inn på ultralyden mens vi småpratet. Jeg nevnte den brunlige utfloden som nå skremte meg. La meg ned på benken, og på med ultralydapparatet. Lene fant ikke den lille langt oppe i magen, og måtte derfor lengre ned i bekkenet og se. Jeg så på ansiktet hennes at hun ble forfjamset. Lene sa ingenting, og hun trengte ikke si noe. Vi så det. Det var helt stille. Den lille i magen var ikke sprell levende lengre. Ingen hjerte som slo, ingen armer og ben som viftet rundt der inne. Helt forbanna stille.

Hele verden stoppet opp den dagen. Tårene trillet, og vi forstod ingen verdens ting. Vi var jo halvveis, alt var jo bra! Jeg hadde jo kjent den lille flere ganger, var kvalm i perioder og magen vokste! Vi skulle bare få vite kjønn og deretter endelig annonsere det til hele verden!

Legen kom inn og bekreftet det. Ingen liv. Det hadde nok ikke vært liv der siden uke 14/15.

Klokka nærmet seg 15 – det var slutten på arbeidsdagen. Det var fredag, så jeg måtte komme tilbake på mandag for å settes i gang. For å føde den lille vi ventet på. 

Den helga google jeg mye. Missed Abortion. Silent Misscarriage. Hva faen. Fosteret slutter å utvikle seg, men kroppen  fortsetter svangerskapet. I seks jævla uker. Den lengste helga i mitt liv. Blødningene kom så smått av seg selv, helt tilfeldig etter ultralyden. Kroppen begynte prosessen i liten grad, og vi skulle nå avslutte svangerskapet. Halvveis. Babyen vår skulle ut. Denne kunne bare ikke skje nå, siden det var fredag og helg. 

Jeg holdt hendene på deg hver kveld likevel. Den kveldskosen vi hadde, hvor hendene mine omfavnet deg. Tårene trillet og trillet, det ble liksom aldri tomt. Vi levde i et mareritt, og en tid med enorm sorg lå foran oss. Ikke bare for oss voksne, men også for lille Hedvig som måtte oppleve følelser en 3-åring ikke skulle være nødt til å kjenne på. Hvordan sørge over noen man aldri har møtt? Savne noen man ikke har møtt? 

I tiden som fulgte skulle det bli tøft. Barsel uten baby, med brystspreng fra helvete og en kropp som søkte etter baby, hormoner som løp løpsk, takle sorgen og samtidig være en god mor og partner.